Louder than words

20120402-225249.jpg

20120402-231201.jpg

20120402-231237.jpg

20120402-231225.jpg20120402-231249.jpg

 

20120402-231302.jpg

20120402-231314.jpg20120402-231430.jpg

20120402-231502.jpg20120402-231512.jpg

DEN siste uken har vært noe for seg selv. Jeg bor alene for første gang i mitt liv, hatt min siste dag på DVF, hatt en uke fri fra skolen, og begynt i et nytt og veldig spennende internship. Og på toppen av det hele så har jeg klart å kose meg litt uten å stresse for mye rundt det som har hendt, og det som skjer fremover, også! Det blir noen spennende måneder fremover, føler på en måte at jeg står ved ett punkt der jeg enten kan hoppe utenfor stupet og håpe på at det er noe som tar i mot meg eller gå stien ned på siden som er den tryggeste, men kanskje også den kjedeligste?, veien å gå. Vi får se, det som er helt sikkert er at dere skal få følge meg på den veien jeg går. Det første skrittet mot stupet var vel det å ta valget å slutte på DVF. Jeg har hatt tre helt fantastiske måneder der, de har virkelig klart å overgå alle forventninger til det jeg hadde sett for meg at et internship hos en av verdens største designere skulle inneholde. Jeg har jobbet med ett team som har oppmuntret og støttet meg hele tiden, selv de gangene jeg gjorde feil. Hos DVF har jeg fått sett hvordan det å drive et så stort selskap fungerer og ikke minst hvilke avdelinger som er nødvendig for et slikt selskap skal gå rundt. Ja, jeg skal innrømme at jeg ikke hadde like god koll på hva de forskjellige avdelingene het før jeg kom dit og nå som jeg har fått ett innblikk i hvordan bransjen drives så har jeg i allefall fått et litt klarere bilde av hvordan det hele fungerer. Og selv om jeg bare var hos DVF i noen måneder så var det veldig trist å måtte skulle dra videre, men heldigvis så er ikke turen innom for å si hei så vanskelig å få til heller. Jeg tror det viktigste jeg lærte av DVF var det at det viktigste man gjør for å bli vellykket innenfor denne bransjen, og kanskje hvilken som helst bransje, er det å respektere hverandre uansett hvem personen er (fra vaskehjelpen til the president) og jobbe sammen som et team. Valget av å gå videre ble gjort da jeg fikk ett tilbud jeg absolutt ikke kunne si nei til kom, og siden jeg enda kun er en student og må utnytte den sjangsen jeg får til å lære, falt det seg naturlig å gå videre. Hvem vet, kanskje jeg kun har tre måneder igjen i byen, og hvis det stemmer så håper jeg at jeg kommer hjem med følgelsen av at jeg utnyttet tiden min riktig!

Nå i morgen begynner min første skoledag i mitt siste quarter her på Berkeley College. Får en veldig rar følelse av å tenke på at jeg er så nærme “slutten” på Bachelor’n min og så nærme begynnelsen på karrieren. Og frem til nå så føler jeg meg utrolig heldig som har fått oppleve alt det jeg har fått oppleve hittil. Men, jeg har også lært meg én viktig ting og det er at ting kommer ikke gratis rullende på et bånd. Man får jobbe for det man oppnår også, noe jeg føler jeg kan si at jeg har gjort. Jeg har tatt på meg all den gratis jobbingen jeg har hatt mulighet til å ta, jobbet konstant for å skille meg ut i mengden, noe jeg tror jeg har klart i noen sammenhenger og andre kanskje ikke klart like bra (for å si det mildt), og jeg har alltid gått inn med en positiv innstilling og uansett hvor ille jeg har følt meg så har jeg ikke gitt opp. Ja, Tore har vel kanskje tatt imot litt mye syting, så all kreditt til han, men på hjemmebane må vel det være litt lov også.. Jeg husker jeg satt meg gråtende i en taxi på vei hjem fra en elleve timers arbeidsdag hvor én person hadde bevist satt seg et mål om å få meg til å slutte og gikk hele dagen rundt å sa hvor dårlig og ubetydelig lille jeg var og hvordan jeg misslyktes i alt jeg gjorde…., men uansett hvor kjipt det var å snu den taxin for å fortsette dagen var, så gjorde jeg det til slutt. Og når jeg sier dette så håper jeg ikke hele norge bygger opp janteloven sin og tror jeg sitter her å skriver dette for at jeg synes jeg har vært så sykt flink, fordi det er ikke det som er målet mitt. Målet mitt er bare å vise det at hvis man virkelig vil noe, så får man det til. Man må bare tåle noen slag i trynet på veien mens man alikevel fortsetter mot målet. Fordi, alle sår leges.. og det som ikke dreper deg gjør det bare sterkere!

 





bloglovin